Illustrasjon til Den syvende far i huset.

Den syvende far i huset

Det var engang en mann som var ute å ferdes. Så kom han langt om lenge til en stor og vakker gård; det var en herregård så gild at den gjerne kunne ha vært et lite slott. "Her skal det bli godt å få hvile ut," sa han ved seg selv, da han kom innenfor grinda. Tett ved sto en gammel mann med grått hår og skjegg og hugg ved. "God kveld, far," sa ferdesmannen; "kan jeg få lånt hus i natt?"

"Jeg er ikke far i huset," sa gamlingen; "gå inn i kjøkkenet og snakk til far min!"

Ferdesmannen gikk inn i kjøkkenet; der traff han en mann som var enda eldre, og han lå på kne fremfor peisen og blåste på varmen.

"God kveld, far, får jeg lånt hus i natt?" sa ferdesmannen.

"Jeg er ikke far i huset," sa den gamle; "men gå inn og snakk til far min; han sitter ved bordet i stua."

Så gikk ferdesmannen inn i stua og snakket til den som satt ved bordet; han var mye eldre enn begge de andre, og han satt og hakket tenner, ristet og skalv, og leste i en stor bok, nesten som et lite barn.

"God kveld, far, vil I låne meg hus i natt?" sa mannen.

"Jeg er ikke far i huset; men snakk til far min, han som sitter i benken," sa mannen som satt ved bordet og hakket tenner og ristet og skalv.

Så gikk ferdesmannen til ham som satt i benken, og han holdt på og skulle få seg en pipe tobakk: men han var så sammenkrøpen og ristet slik på hendene at han nesten ikke kunne holde på pipen.

"God kveld, far," sa ferdesmannen igjen. "Kan jeg få lånt hus i natt."

"Jeg er ikke far i huset," svarte den gamle sammenkrøpne kallen; "men snakk til far min, som ligger i senga."

Ferdesmannen gikk til sengen, og der lå en gammel, gammel kall, som det ikke var noe annet levende å se på enn et par store øyne.

"God kveld, far, kan jeg få lånt hus i natt?" sa ferdesmannen.

"Jeg er ikke far i huset; men snakk til far min, som ligger i vogga," sa kallen med de store øynene.

Ja, ferdesmannen gikk til vuggen; der lå en eldgammel kall, så sammenkrøpen at han ikke var større enn et spedbarn, og han kunne ikke skjønne at det var liv, på annet enn at det låt i halsen på ham imellom.

"God kveld, far, kan jeg få lånt hus i natt?" sa mannen.

Det varte lenge før han fikk svar, og enda lenger før kallen ble ferdig med det; han sa, han som de andre, at han var ikke far i huset, "men snakk til far min, han henger i hornet på veggen."

Ferdesmannen glante oppover veggene, og til sist fikk han øye på hornet også, men da han så etter han som hang i det, var han ikke annerledes å se til enn et fal som hadde lignelse av et menneskeansikt.

Da ble han så fælen at han skrek høyt: "God kveld, far! Vil I låne meg hus i natt?"

Det pep oppe i hornet som en liten talgtitt, og det var ikke mer enn så han kunne skjønne at det skulle være det samme som: "Ja, barnet mitt!"

Og nå kom det inn et bord som var dekket med de kosteligste retter og med øl og brennevin, og da han hadde spist og drukket, kom det inn en god seng med reinkalvs-feller, og ferdesmannen var nokså glad for det han langt om lenge hadde funnet den rette far i huset.

Snipp, snapp, snute, så var eventyret ute. Separator

pikselert.no