Illustrasjon til Tyrihans som fikk kongsdatteren til å le.

Tyrihans som fikk kongsdatteren til å le

Det var engang en konge som hadde en datter, og hun var så vakker at hun var navngjeten både vidt og bredt; men hun var så alvorlig av seg at hun aldri kunne le, og så var hun så stor på det at hun sa nei til alle som kom og fridde til henne, og ikke ville hun ha noen, om de var aldri så gilde, enten det var prinser eller herremenn. Kongen var lei av dette for lenge siden, og syntes at hun kunne gifte seg, hun som de andre, hun hadde ikke noe å vente etter, hun var gammel nok, og rikere ble hun ikke heller, for halve riket skulle hun ha, det var morsarven hennes.

Så lot han lyse opp på kirkebakken både fort og snart, at den som kunne få datteren hans til å le, han skulle ha henne og det halve kongerike. Men var det noen som prøvde seg og ikke kunne få henne til, skulle de skjære tre røde remmer av ryggen hans og strø salt i, og det er sikkert at det ble mange såre rygger i det kongeriket. Det kom friere farende både fra syd og fra nord og fra øst og fra vest, og trodde det var ingen sak å få en kongsdatter til å le. Og rare karer var det også som kom. Men alle de apefanter det var, og alle de apefynter de gjorde, så var kongsdatteren like stø og alvorlig, hun.

Tett ved kongsgården bodde det en mann som hadde tre sønner. De fikk også spurt at kongen hadde lyst opp, at den som kunne få kongsdatteren til å le skulle få henne og halve kongeriket.

Den eldste ville i veien først; så strøk han av gårde, og da han kom til kongsgården, sa han til kongen at han ville nok friste å få kongsdatteren til å le.

"Ja, det er vel nok," sa kongen, "men det kan visst lite nytte, min mann, for her har vært så mange som har prøvd seg; datter min er så sorgfull at det ikke nytter, og jeg ville nødig at flere skulle komme i ulykke."

Men han mente det skulle nok nytte. Det kunne ikke være så farlig en sak å få en kongsdatter til å le for ham, for de hadde ledd så mange ganger av ham, både fornemme og simple, da han tjente soldat og ekserserte under Nils fløymann. - Så la han ut på tråkka, utenfor vinduet til kongsdatteren, og tok på å eksersere etter Nils fløymann. Men det hjalp ikke. Kongsdatteren var like stø og alvorlig. Så tok de ham og skar tre brede, røde remmer av ryggen hans og sendte ham hjem igjen.

Da han vel var kommet hjem, ville den andre sønnen i veien. Han var skolemester, og en underlig figur til kar var det. Han var låghalt, og det så det forslo. Best han var liten som en guttunge, reiste han seg på det lange benet sitt, og ble så stor som et troll. Og til å legge ut var han riktig svær.

Ja, han dro da til kongsgården og sa han ville friste å få kongsdatteren til å le; det var ikke så rent ulikt enda, mente kongen; "men gud trøste deg, får du henne ikke til," sa han; "remmene skjærer vi bredere for hver som prøver seg."

Skolemesteren strøk ut på tråkka; der stilte han seg opp utenfor vinduet til kongsdatteren, og han prekte og messet etter syv prester, og leste og sang etter syv klokkere som hadde vært i bygda der. Kongen lo så han måtte holde seg i svalstolpen, og kongsdatteren ville til å dra på smilen, hun òg, men så var hun like stø og alvorlig igjen, og så gikk det ikke bedre med Pål skolemester enn det hadde gått med Per soldat - for Per og Pål hette de, måvite. - De tok ham og skar tre røde remmer av ryggen hans og strødde salt i, og så sendte de ham hjem igjen.

Så ville den yngste i veien, og det var Tyrihans. Men brødrene lo og gjønte av ham og tedde ham de såre ryggene sine, og faren ville ikke gi ham lov, for han sa det kunne ikke nytte for ham, som ikke hadde noe vett; ingenting kunne han og ingenting gjorde han, han satt bare i peisen som ei katte, og grov i oska og spikket tyristikker. Men Tyrihans ga seg ikke, han gnålte og gnog så lenge til de ble kei av gnålet hans, og til sist fikk han lov til å gå til kongsgården og friste lykken.

Da han kom til kongsgården, sa han ikke det at han ville få kongsdatteren til å le, men han ba om han kunne få tjeneste der. Nei, de hadde ikke noen tjeneste til ham, men Tyrihans ga seg ikke for det; de kunne visst ha bruk for én til å bære ved og vann til kokkejenta på slik en storgård, sa han; ja, det syntes kongen ikke kunne være så ulikt, og han var vel kei av gnålet hans, han òg; så skulle Tyrihans få lov å være der og bære ved og vann til kokkejenta til sist.

En dag han skulle hente vann i bekken, fikk han se en stor fisk, som sto under en gammel fururot som vannet hadde skåret jorden unna; han satte bøtta si så sakte under fisken. Men da han skulle gå hjem til kongsgården, møtte han en gammel kjerring, som leide en gullgås.

"God dag, bestemor!" sa Tyrihans. "Det var en ven fugl du har; og så gilde fjør da! Det lyser av dem lang vei; - hadde en slike fjør, kunne en slippe å spikke tyristikker," sa han.

Kjerringa syntes vel så godt om fisken Tyrihans hadde i bøtta si, og sa at ville han gi henne fisken, skulle han få gullgåsa, og den var slik at når noen rørte ved den, ble han hengende fast, bare en sa: "Vil du være med så heng på."

Ja, det byttet ville Tyrihans gjerne gjøre. "Fugl er vel så bra som fisk," sa han med seg sjøl; "er den slik som du sier, kan jeg gjerne bruke den til fiskekrok," sa han til kjerringa, og var vel fornøyd med gåsa. Han hadde ikke gått langt, før han møtte en gammel kjerring. Da hun så den fine gullgåsa, måtte hun bort og kramse på den. Hun gjorde seg så søt og lekker, og så ba hun Tyrihans om hun fikk lov til å klappe den pene gullgåsa hans.

"Kan så," sa Tyrihans; "men du får ikke nappe fjøra av henne!"

I det samme hun klappet på fuglen, sa han:

"Vil du være med så heng på!" Kjerringa slet og rev, men hun måtte henge med, enten hun ville eller ikke, og Tyrihans gikk framover, som om han var alene med gullgåsa. Da han hadde gått et stykke til, traff han en mann som hadde noe utalt med kjerringa, for et spikk hun hadde gjort ham. Da han så det at hun stridde så hardt for å bli fri, og skjønte hun hang så vel fast, syntes han han trygt kunne gi henne en dult til takk for sist, og så spente han til kjerringa med ene foten.

"Vil du være med så heng på!" sa Tyrihans, og mannen måtte følge med og hinke på ett ben, enten han ville eller ikke, og når han rev og slet og ville løs, var det enda verre.

Nå gikk de et godt stykke, til de kom bort imot kongsgården. Der møtte de smeden til kongen; han skulle til smia og hadde en stor smietang i hånden. Denne smeden var en gap, som støtt var full av leven og fantestreker, og da han så dette følget komme hoppende og hinkende, lo han først så han sto tvikroket, men så sa han:

"Det er nok en ny gåseflokk prinsessen skal ha, det; skal tro hvem som er gasse og hvem som er gås av dem? Det må vel være gassen han som rugger i forveien. Gåsa, gåsa, gåsa, gåsa, gåsa!" lokket han og kastet med hånden, som om han strødde korn for gjessene.

Men flokken stanset ikke - kjerringa og mannen så bare arg på smeden for det han gjorde narr av dem. - Så sa smeden: "Det skulle være artig å holde hele gåseflokken, så mange de er;" for han var en sterk mann, og så tok han tak med smietangen bak i enden på den gamle mannen, og mannen både skrek og vred seg, men Tyrihans sa:

"Vil du være med så heng på!"

Så måtte smeden også med. Han slo nok kryl på ryggen, tok spenntak i bakken og ville løs, men det hjalp ikke, han satt så fast som han var skrudd inn i det store skruesteet i smia, og enten han ville eller ikke, måtte han danse med.

Da de kom fram mot kongsgården, fór gårdshunden imot dem og gjødde som det var skrubb eller langfant, og da kongsdatteren skulle se ut gjennom vinduet hva som var på ferde, og fikk se dette taterfølget, satte hun i åle. Men Tyrihans, var ikke fornøyd med det. "Bi litt, skal hun nok få latterdøra bedre opp!" sa han og gjorde en vending bakom kongsgården med følget sitt.

Da de kom forbi kjøkkenet, sto døren oppe, og kokka holdt på å stampe grauten; men da hun fikk se Tyrihans og flokken, kom hun farende ut i døren med tvaren i den ene hånden og kokkesleiva full med rykende graut i den andre, og lo så hun ristet, og da hun fikk se at smeden var med, slo hun seg på låret og satte så i å storle. Men da hun hadde ledd riktig ut, syntes hun også at gullgåsa var så fin at hun måtte bort og klappe den.

"Tyrihans, Tyrihans!" skrek hun og kom løpende etter med grautsleiva i neven, "får jeg lov å klappe den vene fuglen du har?"

"La henne heller klappe meg!" sa smeden.

"Kan så!" sa Tyrihans.

Men da kokka hørte det, ble hun sint. "Hva er det du sier!" skrek hun, og drev til smeden med grautsleiva.

"Vil du være med så heng på!" sa Tyrihans; så satt hun fast, hun også, og alt hun skjente, og alt hun slet og rev, og så vill hun var, så måtte hun hinke med. Men da de kom utenfor vinduet til kongsdatteren, sto hun og ventet på dem, og da hun så de hadde fått med kokka, både med grautsleiv og tvare, slo hun opp hele latterdøren og lo så kongen måtte støe henne. Så fikk Tyrihans prinsessen og halve kongeriket, og bryllup holdt de så det både hørtes og spurtes.

Snipp, snapp, snute, så var eventyret ute. Separator

pikselert.no